Progge
i Oslo
av Geir Rakvaag
Oslo har
et lite, men entusiastisk miljø til fremme av progrocken. Panzerpappa er
en av gruppene som bekjenner seg til bevegelsen.
- Progrocken
avgikk ingen naturlig død på slutten av 70-tallet selv om Lester Bangs
og britiske musikkjournalister prøvde å avlive den. «Going For The One»
med Yes lå fem uker på topp i 1977 da de bare skrev om punkrock. Avisene
skriver fortsatt ikke om progrock, radio spiller ikke musikken, så det
skal noe til å oppdage den, sier Trond Gjellum, trommeslager i
Panzerpappa.
Bandet har likevel blitt spilt av Harald Are
Lund i NRK Petre, en mann som kjenner sin rockehistorie og karakteriserer
gruppa som litt utenom det vanlige. Panzerpappa er et instrumentalband, nærmest
som en protest mot de kvasifilosofiske tekstene som ofte har preget
musikkformen. Debutalbumet «Passer gullfisk» finnes bare i hjemmebrent
versjon, men de jobber nå med en mer ordentlig oppfølger som får
tittelen «Hulemysteriet».
Med
en astrofysiker og en ordentlig filosof i bandet stiller Panzerpappa seg
lagelig til for hogg fra Gongs Daevid Allen, som mener progrocken er alt
for pen, pyntelig og intellektuell?
- Jeg skjønner hva han mener, deres
utgangspunkt er en anarkistisk antiborgerlig greie, men det finnes også
mye spennende kompleks musikk som er laget med hjertet. Men forskjellen på
kompleks heismusikk og progrock kan være liten, innrømmer Gjellum.
Panzerpappa er mer opptatt av progrock som
ideologi enn en klart definert lyd - det er ikke så progressivt av et
band å kopiere Pink Floyd, selv om de låter helt likt.
- Progrock trenger ikke være mellotron og
40 minutter lange låter. Som ideologi handler det om å eksperimentere,
prøve ut nye ting, sier Gjellum.
Panzerpappa spiller på Blå 28. november.
Progrockmiljøet i Oslo møtes ellers i Lillesalen på Chateau Neuf for
jevnlige konserter. Herfra kommer også tidsskriftet Tarkus (oppkalt etter
den andre lp-en til Emerson Lake & Palmer), som vil speile bredden i
ny og gammel progressiv musikk.