Panzerpappa
"Farlig Vandring"
Review by Richard Toftesund
Tarkus Magazine # 28, March 2004
Så var tiden omsider kommet for Panzerpappas etterlengtede første album (de
forrige var mer for halvproffe demoer å regne). Gruppen har rukket å konsolidere
både lyd, arbeidsstrategi og sitt eget publikum, mye beroende på en rimelig
fasthet i besetningen de siste par årene; Steinar Børve, Trond Gjellum, Anders
Krabberød og Jarle Storløkken.
Albumet skyter umiddelbart fart med tittellåten, som for mine penger er Panzer på sitt beste. En stabbende 11/4 under et tostemt ostinat delt mellom blås og gitar, tar oss mot toneendring i bassgangen og nytt gitarostinat over syntetiske mellostrings til et skrudd brekk som unisont modulerer på rett kjør igjen, før en lurende improvisasjonsskisse til grunn for avsondret sax om litt svinger opp i en ettertenksom melodisnutt og avbryter driften slik at vi kan vandre farlig tilbake til avslutningen. Puh. Disse 8 1/2 minuttene oppsummerer på mange måter Panzers rammeverden, der maleriet er et kart som undersøkes ovenfra uten all verdens fiksfaks. Nettopp denne konsise tilnærmingen, denne evnen og viljen til å passere løse tråder uten å falle for de mest innbydende strukturelle fristelser, er ganske enestående for band av Panzers alen. Her handler det nemlig om en uanfektet jakt på den gode, gamle melodien som muligens gjemmer seg der bak, og som med jevne mellomrom stikker snuten frem og lokker til angrep. Og titt men ofte lykkes bandet i å fange den, kun for å finne at melodien slett ikke var så klartont som først trodd. Et erkeeksempel er Utrygge Trøfler, med sitt sprudlende men vridde “refreng” og sin subtile rytmiske tekstur. Her blir et par tilsynelatende enkle tema gjenstand for kryssterping i minimalistiske formasjoner, en modus som siden dukker opp i både Sykkelgnomflåtten og Agraphia.
Med en ny stab følger et nytt sound. Farlig Vandring skiller seg litt fra de andre innspillingene vi kjenner fra Panzerpappa, presis som disse også hadde innbyrdes forskjeller. Et moment som fremtrer i særlig grad er at bandet gjør flittigere bruk av notasjoner, sikkert for å komponere men helst for å korrigere og utbedre. Dette leder til et mye mer polert trekk over musikken, også fordi harmoniforståelsen til de nyankomne Krabberød og Storløkken åpner for eksperimentering med andre tonekonstellasjoner. Farlig Vandring har å så måte mindre av det grove og tunge lydtrykket som farget Hulemysteriet, men er til gjengjeld spekket med delikate tonefigurer som bryter tvert med enhver sedvane.
Børve bregrenser seg denne gang til orgel- og mellotroneffekter, noe som understreker den enhetlige auraen fra låt til låt. Gjennomført og bra, men man skal vokte seg for overeksponering av de sterkeste virkemidlene, kanskje spesielt når det primært er tangentene som angir akkorder. Saxspillet følger som vanlig en noenlunde utstaket melodibane, gjerne i samløp med Storløkkens alltid smakfulle gitar som endog får akustiske vendinger. Her deltar tre gjestemusikere (vibrafon og fioliner) som alle setter klare merker i materialet (gi oss gjerne mer!), men som jeg har skrevet før, Panzerpappa er en gruppe, ikke et orkester med fri inntaksflate. Når en linje føres av gitar/sax og ikke av trombone, er det sånn sett fordi ingen i bandet trakterer sistnevnte instrument. Men ærlig talt, vi kunne vel for svarte fått litt obligatorisk melodika?
Panzer kunne avskrevet sine røtter, benektet sin gjeld til Zamla Mammaz Manna, KC og National Health, men vi ville tatt dem i å skrøne. Som motstykke til visse andre norske alternativgrupper som er prisgitt rene rulleblad hva gjelder kulturell korrekthet, er Panzerpappa et utilslørt og vaskeekte progressivt rockeband hvis stjerne bare kan bli større. Med Farlig Vandring har gruppen det lytefrie utgangspunktet.
Back
to press page
Back
to reviews page
___________________________________________________________
News
Concerts
Discography
Biography
Press
F.A.Q Gallery
Sounds
Order/Distribution
Contact
Links